Ikke digitalisering for digitaliseringens skyld 

Som prosjektleder i flere prosjekt om digital helse er professor og fysioterapeut Anne Therese Tveter tydelig på at digitale løsninger ikke automatisk gir bedre behandling. For henne handler det om å videreutvikle forskning som gir pasienter bedre forutsetninger for å ta informerte valg om egen helse.

– Det er ikke sikkert at digitale løsninger i seg selv gir bedre behandling. Hensikten med studiene vi gjennomfører ved Diakonhjemmet sykehus er å undersøke om vi kan følge opp pasienter på nye måter som er like trygge og effektive men kanskje mer helseøkonomisk gunstige sammenliknet med dagens praksis. Først da kan digitale løsninger bli en reell del av klinisk praksis.

Fra et helsetjenesteperspektiv kan digitale løsninger bidra til å avlaste tjenestene, men det forutsetter solid dokumentasjon.

Fra treningsresultater til professorat

For Tveter startet interessen for forskning tidlig. Allerede som aktiv idrettsutøver systematiserte hun tester og konkurranser i egne grafer og tabeller for å se på utvikling og forbedring.

Nysgjerrigheten på tall og sammenhenger var på plass lenge før hun formelt ble forsker.

– Jeg har nok alltid vært interessert i forskning, men kanskje litt ubevisst, sier hun.

Det var likevel først etter endt fysioterapiutdanning at veien mot å bli forsker virkelig tok form. Et introduksjonskurs i forskning ble starten. Så ble det master- og doktorgrad ved Universitetet i Oslo.

Artrose og digital helse – to spor som møttes

Etter doktorgraden kombinerte Tveter en bistilling som førsteamanuensis ved OsloMet med en postdoktorstilling ved Diakonhjemmet sykehus. Forskningsmiljøet ved Diakonhjemmet sykehus hadde hun lenge ønsket å være en del av.

– Her fikk jeg mulighet til å fordype meg i artroseforskning, særlig håndartrose og samtidig være veileder i mitt første prosjekt innen digital helse. Etter hvert har disse to sporene – artrose og digital oppfølging – blitt stadig tettere koblet.

Erfaringene fra prosjektledelse, veiledning og undervisning la grunnlaget for opprykk til professor ved OsloMet i 2023. I tillegg til å være prosjektleder for flere prosjekt ved Diakonhjemmet sykehus er hun i dag også nestleder i REMEDY.

• Å få være med å lede REMEDY er til tider arbeidskrevende, men likevel en veldig lærerik og morsom jobb.

OA-AID bygger på erfaring – og forskning

Ett av prosjektene Tveter leder er OA-AID prosjektet som undersøker digital oppfølging i ulike deler av forløpet for en kneartrosepasient. Det første delprosjektet i OA-AID bygger på erfaringene fra tidligere studier, blant annet utviklingen av Happy Hands-appen for håndartrose.

– Vi så hvor nyttig det var for pasientene å få tilgang til kunnskap og treningsopplegg i et digitalt format for pasienter med håndartrose. Da var det naturlig å spørre: hvorfor ikke gjøre det samme for pasienter med kneartrose?

Dermed startet utviklingen av en informasjons- og egenmestringsapp (Genus) som pasientene får tilgang til i forkant av konsultasjon på sykehuset. På sikt ser hun også for seg tilsvarende løsninger for andre ledd der artrose er vanlig.

Bedre forberedt før møtet med spesialisthelsetjenesten

Kjernen i Genus-appen er en åtte ukers digital intervensjon der pasientene får informasjon om kneartrose, anbefalt behandling og treningsøvelser de kan gjøre hjemme. I tillegg inneholder den også spørreskjema, quizzer og tips og triks som kan være nyttig for pasienten. Hensikten er å gjøre pasienten bedre forberedt før det første møtet med behandler på sykehuset.

–Helsepersonell får tilgang til svarene fra spørreskjema før konsultasjonen. Slik blir også behandler bedre forberedt når videre behandling skal vurderes.

Genus-appen har blitt testet i en studie for å undersøke anvendbarhet. Erfaringene herfra var positive og ga forskerne nyttige erfaringer før oppstart av en stor randomisert kontrollert studie med 225 deltakere.

Flere delstudier – ett sammenhengende pasientforløp

I en annen delstudie i OA-AID undersøkes digital oppfølging etter kneprotesekirurgi. Her sammenlignes tradisjonelle fysiske kontroller med digital oppfølging. Pasientene som deltar, følges opp i ett år etter kirurgi. Pasientene som trekkes til å følges opp digitalt vil svare på månedlige spørreskjema de første 3 månedene og vil bli innkalt til kontroll på sykehuset dersom forløpet ikke er som forventet. Pasientene som trekkes til kontrollgruppen følges opp med kontroll på sykehuset 2 måneder etter kirurgi.

– Vi ønsker å finne ut om digital oppfølging kan være like trygt og effektivt som dagens praksis. Dersom pasientene fungerer godt etter kirurgi, er det ikke nødvendig at de skal komme til sykehuset. Da kan de heller fortsette opptrening hjemme. Kontroller på sykehuset bør være forbeholdt pasienter som virkelig trenger det.

Totalt skal 140 pasienter inkluderes i denne studien.

Brukernes innspill har vært avgjørende

Foreløpig er det kun pasienter som henvises til eller opereres ved Diakonhjemmet sykehus som kan delta. Ambisjonen er å utvide til andre sykehus dersom resultatene er positive.

Brukernes har gitt verdifulle innspill til utvikling av innhold i Genus-appen og i forhold til hva som er viktig å spørre om etter av pasienten er operert. – Innspillene har vært avgjørende for hvordan prosjektene er utformet.

Endring av praksis på sikt

På sikt håper Tveter at OA-AID kan bidra til mer kunnskapsbaserte og bærekraftige pasientforløp.

– Om fem til ti år håper jeg at vi har bidratt med på å endre hvordan artrosebehandling organiseres, med større vekt på mestring, medvirkning og riktigere bruk av spesialisthelsetjenester.