Dialogseminaret 2026 - Fra gytjebad til nye behandlingsmuligheter

Fra lange sykehusopphold og forsiktig opptrapping av medisiner til tidlig målrettet behandling, mindre belastende behandling for barn og nye studier på håndartrose. På Dialogseminaret 2026 møttes pasienter, forskere og behandlere for å snakke om hvor revmatologien står i dag – og hva som kan bli det neste.

8. september 2026

Dialogseminaret arrangeres hver høst i samarbeid mellom Norsk Revmatikerforbund og forskningssenteret REMEDY ved Diakonhjemmet sykehus sykehus. Årets tema var «Nye behandlingsmetoder, hva betyr det for deg?».

Gjennom innlegg og spørsmål fra salen ble utviklingen belyst både historisk og gjennom forskning som foregår akkurat nå.

Fra sengefag til poliklinikk

Professor emeritus og seniorforsker Tore Kvien åpnet med å trekke de lange linjene i revmatologien.

Da han begynte som lege ved Sørlandets revmatismesykehus i 1976, var virkeligheten en helt annen enn i dag. Pasientene kunne være innlagt i minst fire uker, behandlingen hadde fortsatt røtter i kurbadtradisjonen, og revmakirurgi hadde en langt større plass fordi mange pasienter utviklet alvorlige leddskader.

Utviklingen ved Diakonhjemmet sykehus illustrerer hvor mye som har skjedd. Da Kvien begynte ved sykehuset i 1986, hadde revmatologien og revmakirurgien til sammen 45 senger og rundt 3000 polikliniske konsultasjoner i året.

I dag er det fem senger, mens den polikliniske aktiviteten har økt til rundt 50 000 konsultasjoner årlig. Revmatologien har gått fra i stor grad å være et sengefag til å bli et poliklinisk fag. Se utviklingen av poliklinikken ved Diakonhjemmet sykehus

Noe er likevel likt. Kvien trakk fram den tverrfaglige behandlingen, der blant andre leger, sykepleiere, fysioterapeuter, ergoterapeuter og farmasøyter samarbeider rundt pasienten, som en viktig tradisjon det fortsatt bygges videre på.

Målet er å hindre skade

Også selve behandlingsstrategien har endret seg grunnleggende ved inflammatoriske revmatiske sykdommer.

Tidligere var prinsippet gjerne «go low, go slow»: Man startet forsiktig og økte behandlingen gradvis.

I dag er strategien å stille diagnosen tidlig, sette et konkret behandlingsmål og justere behandlingen, dersom målet ikke nås.

Målet er ikke bare at pasienten skal bli litt bedre. Ved for eksempel revmatoid artritt handler det om å få sykdomsaktiviteten så langt ned at man forebygger skade på brusk og bein, smerter og tap av funksjon.

Utviklingen av biologiske legemidler fra slutten av 1990-tallet ble et nytt vendepunkt.

Senere har **biotilsvarende legemidler gjort det mulig å behandle langt flere til lavere kostnad. Kvien trakk blant annet fram den norske NOR-SWITCH-studien, som viste at pasienter kunne bytte fra originalpreparatet *infliksimab til et biotilsvarende legemiddel uten dårligere effekt.

– Tidlig behandling, tidlig, tidlig, tidlig. Det er utrolig viktig, oppsummerte Kvien.

Kan barn slippe sprøyter og narkose?

Hvordan kan moderne behandling gjøres både bedre og mindre belastende? Det spørsmålet sto sentralt da overlege og seniorforsker Anna-Birgitte Aga ved Oslo universitetssykehus presenterte forskning på juvenil idiopatisk artritt, også kalt barneleddgikt.

Prinsippene ligner dem man bruker hos voksne: Behandlingen skal starte tidlig, barnet følges tett, og behandlingen justeres dersom målet ikke nås. Hos barn er målet inaktiv sykdom – at det ikke lenger er symptomer eller tegn til aktiv leddgikt.

Aga understreket samtidig at mange av de viktigste forskningsspørsmålene oppstår i møtet med pasienter og familier.

– De gode forskningsspørsmålene kommer gjerne i klinikken, sa hun.

Ett av disse spørsmålene var om barn som starter behandling med en TNF-hemmer også trenger kortisoninjeksjoner direkte i betente ledd. For barn kan slike injeksjoner innebære narkose, fravær fra skolen og en betydelig belastning for hele familien.

I MinJIA-studien deltok nær hundre barn. Alle startet med TNF-hemmer, mens loddtrekning avgjorde om de i tillegg skulle få kortisoninjeksjoner i de betente leddene.

Resultatet var at like mange oppnådde inaktiv sykdom i de to gruppene. Ifølge Aga viser studien dermed at leddinjeksjonene ikke er nødvendige når barna starter TNF-hemmer. Resultatet har allerede endret praksis ved hennes avdeling. Det betyr at mange barn kan slippe både smertefulle injeksjoner og narkose.

Når kan behandlingen trappes ned?

Når moderne behandling gjør at barn kan bli symptomfrie, oppstår et nytt spørsmål: Må de fortsette med all behandlingen?

Det undersøkes i en pågående studie der barn og unge som har hatt inaktiv sykdom over tid fordeles til ulike behandlingsstrategier. Noen fortsetter med både TNF-hemmer og metotreksat, mens andre trapper ned ett av legemidlene.

På seminaret fortalte Aga at 85 av planlagte 150 deltakere var inkludert i studien MOVE-JIA. Målet er å få bedre kunnskap om hvordan behandlingen kan reduseres uten at sykdommen blusser opp igjen.

Å vite at trening er bra, er ikke alltid nok

Fysioterapeut og forsker Camilla Fongen rettet oppmerksomheten mot fysisk aktivitet og trening.

For personer med revmatisk sykdom er fysisk aktivitet en viktig del av behandlingen. Samtidig er det stor forskjell på å vite at trening er bra og å få den gjennomført i en hverdag med smerter, fatigue og varierende sykdom.

Fongen viste hvordan forskning kan bidra til mer individuelt tilpasset støtte, og hvordan brukerne selv må involveres når nye løsninger for trening, livsstil og egenmestring utvikles.

Det samme prinsippet – å utvikle tiltak sammen med dem som faktisk skal bruke dem – gikk igjen i flere av forskningsprosjektene som ble presentert senere på seminaret.

Mye vi fortsatt ikke vet om håndartrose

Professor og revmatolog Ida K. Bos-Haugen tok for seg håndartrose – en svært vanlig sykdom der det fortsatt mangler gode svar på flere grunnleggende behandlingsspørsmål.

Dagens behandling følger en trinnvis modell. Alle med håndartrose bør få informasjon om sykdommen og råd om behandling.

Ved Diakonhjemmet sykehus kan både revmatologer og fastleger henvise til artrosekurs.

Håndøvelser står sentralt, og ved behov kan pasientene få hjelpemidler eller ortose ved artrose i tommelens rotledd.

Deretter kan betennelsesdempende gel eller tabletter, kortisoninjeksjoner og til slutt kirurgi være aktuelt.

Men Bos-Haugen påpekte at dokumentasjonen for flere av behandlingene fortsatt er begrenset.

Betennelsesdempende gel anbefales ved håndartrose og gir færre systemiske bivirkninger enn tilsvarende medisiner i tablettform. Likevel bygger anbefalingen på få studier, og den dokumenterte tilleggseffekten sammenlignet med placebo har vært forholdsvis beskjeden.

Derfor planlegger forskerne en ny studie sammen med to sentre i Danmark. Studien skal etter planen starte i første del av 2027 og inkludere 300 personer med håndartrose. Halvparten skal rekrutteres fra Diakonhjemmet sykehus.

Deltakerne skal få enten aktiv betennelsesdempende gel eller placebogel. Studien varer i seks uker og innebærer tre besøk på sykehuset. Interesserte kan allerede nå melde seg.

PICASSO nærmer seg full rekruttering

Forskerne undersøker også kortisoninjeksjoner i tommelens rotledd nærmere.

Selv om kortison demper betennelse, er det fortsatt usikkert hvor god effekt injeksjonene har ved håndartrose.

I PICASSO-studien fordeles deltakerne tilfeldig til kortisoninjeksjon, saltvannsinjeksjon eller håndtrening og øvelser.

På Dialogseminaret fortalte Bos-Haugen at studien bare manglet åtte deltakere og at forskerne håpet å være ferdige med rekrutteringen i løpet av oktober.

Deltakerne som får ikke-medikamentell behandling, får blant annet støtte til egenmestring gjennom appen Happy Hands. På seminaret ble 2027 nevnt som mulig tidspunkt for når appen kan bli tilgjengelig også utenfor studien.

Tester metotreksat ved håndartrose

Et annet spørsmål er om legemidler som brukes ved inflammatoriske leddsykdommer også kan hjelpe enkelte med håndartrose.

Metotreksat er en grunnbehandling ved blant annet revmatoid artritt. Tidligere forskning har vist en viss smertelindrende effekt hos personer med håndartrose som samtidig har tydelige tegn til betennelse.

I MERINO-studien har forskerne ved Diakonhjemmet sykehus derfor undersøkt metotreksat hos en undergruppe av pasienter med mye strukturelle forandringer og betennelse i hendene. Resultatene ventes i 2027.

Hvorfor henger vekt sammen med smerter i hendene?

Et av de nyere forskningssporene Bos-Haugen presenterte, handler om sammenhengen mellom kroppsvekt og smerte.

At overvekt kan bidra til kneartrose gjennom økt mekanisk belastning, er intuitivt. Mer overraskende er funnet av en tydelig sammenheng mellom kroppsvekt og smerter også hos personer med håndartrose.

– Vi fant i vår studie ganske klar sammenheng mellom vekten og graden av smerter i hendene hos de som har håndartrose, fortalte Bos-Haugen.

Siden vi ikke går på hendene, kan ikke forklaringen være mekanisk belastning. Bos-Haugen pekte blant annet på lavgradig betennelse i kroppen og hormoner og andre signalstoffer som produseres i fettvev, som mulige forklaringer.

Ny studie skal teste GLP-1-behandling

Nye legemidler som påvirker GLP-1-systemet har vist betydelig vektreduksjon og samtidig reduksjon av smerter hos personer med kneartrose og fedme. Nå vil forskerne undersøke om slik behandling også kan redusere smerter hos personer med håndartrose og overvekt.

Det skal gjøres i BOOST-studien, som etter planen starter i 2027. Mer enn 200 deltakere skal inkluderes ved elleve sentre i Norge, og Bos-Haugen inviterte interesserte til å melde seg allerede nå. Det er verd å merke seg at dem som har brukt legemidler med GLP-1 ikke kan inkluderes i studien.

Legemiddelet skal ikke stå alene. Personer med håndartrose og overvekt skal også bidra som brukermedvirkere til å utvikle kostholds- og treningsopplegg som deltakerne faktisk kan klare å følge over tid.

– Man skal uansett aldri bruke de medisinene uten å også trene samtidig eller gjøre en innsats for å spise sunnere, understreket Bos-Haugen.

Hun var samtidig tydelig på at de nye legemidlene ikke er noen «quick fix». De kan gi bivirkninger, og vektøkning kan komme tilbake når behandlingen avsluttes.

Pasientenes spørsmål fikk plass

Dialogen med deltakerne var en sentral del av seminaret.

Kvien fikk blant annet spørsmål om fatigue. Han understreket at fatigue ikke bare er å være trøtt, men en utmattelse som kan ha flere årsaker og være svært belastende.

Aga svarte blant annet på spørsmål om metotreksat som tabletter eller sprøyter, nedtrapping av prednisolon og utvikling av antistoffer mot biologiske legemidler. Bos-Haugen fikk spørsmål om vektreduksjon, operasjon ved artrose og om sammenhengen mellom røntgenfunn og smerter.

Bos-Haugen understreket at graden av artrose på bildene ikke nødvendigvis samsvarer med hvor store plager pasienten har. Noen kan ha store forandringer og lite smerter, mens andre har betydelige plager uten like dramatiske funn. Beslutning om operasjon kan derfor ikke tas på bakgrunn av røntgenbilder alene.

Forskning sammen med dem det gjelder

Gjennom hele Dialogseminaret gikk én rød tråd igjen: Bedre behandling handler ikke bare om å utvikle nye medisiner.

Det handler også om å undersøke om behandling vi allerede bruker faktisk er nødvendig, finne ut hvilke pasienter som har nytte av hvilke tiltak, redusere belastningen ved behandling og utvikle løsninger som fungerer i hverdagen.

For forskerne er pasientene nødvendige samarbeidspartnere – både som deltakere i kliniske studier og som brukermedvirkere når forskningsspørsmål og nye behandlingstilbud utvikles.

Det er også selve ideen bak Dialogseminaret: å samle pasienter, klinikere og forskere i samme rom og la spørsmålene gå begge veier.

Poliklinikken fra 1980 til i dag