Hilde Berner Hammer – Fra ultralydpionér til professor emeritus
Hilde Berner Hammer har vært en drivkraft i utviklingen av moderne revmatologi i Norge i flere tiår. Hun er anerkjent internasjonalt som en av verdens fremste eksperter på bruk av ultralyd ved revmatologiske sykdommer og har ledet banebrytende prosjekter som NOR-CACTUS og arbeidet med presisjonsmedisin i REMEDY-senteret.
Som overlege ved Diakonhjemmet sykehus og professor II ved Universitetet i Oslo har hun satt dype spor innen forskning, undervisning og klinikk.
Nå går hun av med pensjon, men engasjementet for faget og pasientene ser ikke ut til å avta.
Kommunikasjonsrådgiver Kathrine Daniloff har tatt en prat om fortid, nåtid og fremtid:
Om karrieren
❓ Hva var det som først vekket din interesse for revmatologi – og hvordan ble ultralyd et så viktig felt for deg?
– Jeg var LIS i medisin på RH og som del av medisinsk tjeneste erfarte jeg radiologens kartlegging av patologi med ultralyd. Jeg tenkte da at denne metoden burde kunne brukes også i revmatologien.
– Allerede første dag som ansatt på revmatologisk poliklinikk, Diakonhjemmet sykehus, forsøkte jeg å bruke ultralyd for å se på mine egne ledd. Vi var av de få i landet som da hadde en ultralyd-maskin, takket være vår nestor Oddvar Andrup.
– Det tok noe tid å skjønne anatomien jeg så ved bruk av ultralyd, men forsto raskt at denne metoden ville kunne gi oss fantastiske muligheter til å påvise patologi ved forskjellige leddsykdommer.
– Etter mye øving og enkelte kurs, steg forståelsen av ultralyd betydelig. Da var det veldig morsomt når jeg etter hvert fikk kolleger som var like nysgjerrige som meg, og vi sammen utforsket hva de forskjellige funnene kunne bety av patologi.
❓Du har vært med på å løfte ultralyd til en standard-del av diagnostikken. Hvilket gjennombrudd husker du som det mest avgjørende?
– I begynnelsen syntes de fleste eldre overleger at ultralyd var en unødvendig undersøkelse, da de mente at den kliniske undersøkelse var tilstrekkelig. Men min erfaring var at det var stort sprik i hvordan forskjellige overleger vurderte graden av sykdom hos den enkelte pasienten, og jeg ønsket at vi skulle bli mye mer eksakt og like i våre vurderinger.
– Det har ikke vært noen enkelthendelse som jeg kan si har vært gjennombrudd, men heller den daglige erfaringen med bruk av ultralyd for å kartlegge pasienter som gjør at vi nesten daglig har lært noe nytt og at vi i fellesskap i økende grad har kunnet bli gode til å diagnostisere forskjellige former for patologi.
– Prof. Tore K Kvien har som tidligere leder av avdelingen, hatt stor betydning for å øke vår ultralyd-kompetanse ved å prioritere kjøp av mange ultralyd-maskiner, og dette er videreført av nåværende leder Kjetil Bergsmark. Grunnlaget for å bli gode i ultralyd og dermed forbedre vår kliniske kartlegging av pasientene, er at en ultralyd-maskin er lett tilgjengelig, og helst ha en maskin på hvert undersøkelsesrom.
– I dag gjør de fleste revmatologer ultralyd som ledd i det kliniske arbeidet, og kanskje dette kan kalles et gjennombrudd; at metoden er blitt en del av klinikken? Jeg må også få skryte av de norske revmatologene; jeg tror vi kanskje har det høyeste nivået av klinisk bruk og kunnskap innen revmatologisk ultralyd internasjonalt.
❓ Hva har vært ditt mest spennende forskningsprosjekt – og hvorfor?
– Det har vært mange spennende forskningsprosjekter! En ett-års oppfølgingsstudie med ultralyd av leddgiktpasienter som startet med biologisk medisin ga meg utrolig mye erfaring med både ultralyd og pasientrapporterte variabler.
– En nylig avsluttet studie av pasienter med urinsyregikt, som ble fulgt i 5 år, viste at de ultralyd-påviste avleiringene av urinsyre-krystaller (som er det som forårsaker smertefulle anfall og skade av ledd) gradvis ble borte under god medikamentell behandling. Dette synes jeg er en viktig studie, da den ga kunnskap og forståelser av at ultralyd kan brukes til å påvise avleiringene av urinsyrekrystaller og at pasientene ble motivert til å fortsette med medisinen når jeg kunne vise dem hvordan avleiringene gradvis ble borte (og de dermed ble kurert).
– NOR-CACTUS er også en viktig, pågående studie, der vi studerer effekten av ultralyd-veiledet steroid-injeksjon versus operasjon hos pasienter med carpal tunnel syndrom. Det er veldig hyggelig å ha et samarbeid med ortopeder ved avdelingen!
Om forskning og REMEDY
❓ Hvordan har arbeidet i REMEDY-senteret bidratt til å drive fagfeltet fremover?
– Jeg er svært imponert over prof. Espen Haavardsholm og hele laget som «grunnla» REMEDY!
– Inndelingen i 7 helt forskjellige arbeidsgrupper med egne ledere har gjort at det har blitt en gedigen forskningsinnsats på mange felt; fra basalforskning/ presisjonsmedisin, randomiserte studier, smerte, komorbiditet, registerforskning, digitalisering til pasientmedvirkning.
❓ Du har jobbet mye med presisjonsmedisin – hvordan ser du for deg at dette vil prege fremtidens behandling av pasienter med leddsykdommer?
– Det er stor utvikling innen basalforskning, med muligheter til å studere betennelser i vevet på cellenivå. En kan kartlegge genetiske egenskaper og det kan undersøkes for tusenvis av proteiner i blodprøver.
– Når vi i klinikken også har utviklet en metode for å ta biopsi av betent vev, kan isolere celler i leddvæske og blodprøve, vil vi sammen med basalforskerne ha mulighet til å vurdere betennelsestypen og dermed kunne velge persontilpasset medikamentell behandling. Dette kan få store positive konsekvenser for våre pasienter.
❓ Hva har samarbeidet mellom ulike faggrupper, som revmatologer og ortopeder i NOR-CACTUS-studien, lært deg?
– Det er veldig fint å være med i en studie sammen med ortopeder. Vi har mye å lære av hverandre, og det er et veldig godt samarbeid i NOR-CACTUS gruppen, der alle leger, sykepleiere og sekretærer gjør en kjempeinnsats.
– Det er også flott å se hvor mye forskning som nå er i gang ved ortopedisk avdeling, og det blir stadig mer samarbeid mellom revmatologer og ortopeder.
Om undervisning og fagutvikling
❓ Du har vært opptatt av å gi medisinstudenter praktisk ultralydtrening tidlig. Hvorfor er det så viktig?
– Jeg ønsker at den kliniske undersøkelsen skal gi mest mulig eksakt kunnskap. Det er mange pasienter som har smerter i forskjellige områder i armer/ben, og vi hører ofte at fastlegen har sagt at det er betennelser, uten at det er underbygget med bildediagnostikk.
– Dette kan jo gi pasientene angst for alvorlig sykdom. Det kunne vært unngått ved at fastlegen enten selv, eller en samarbeidende kollega, kunne utføre ultralyd av de smertefulle områdene og kunne informere pasienten om at det var betennelse (noe som er sjelden, og som kanskje ville medført henvisning til revmatolog), eller normale forhold og at det er en annen forklaring på smertene.
– Ultralyd vil kunne hjelpe fastlegene til å bli bedre klinikere, og i tillegg kunne være til stor hjelp om det er behov for injeksjonsbehandlinger.
❓ Hva håper du den neste generasjonen av revmatologer tar med seg fra din måte å jobbe på?
– Jeg ønsker at de blir gode i ultralyd og kan diagnostisere patologi i muskel/skjelett, samtidig som de har en helhetsforståelse av tilstanden og at det er flere former for smerter/plager.
– Vi bør øke vår kunnskap i ikke-medikamentell behandling av smerter/plager. Jeg ønsker at vi får gode rutiner i vurderingen av behandlingseffekt for våre pasienter der en skiller mellom effekten på den immunologiske sykdommen og effekten på relevante subjektive plager, slik at en tar separat stilling til behandlingseffekten for begge former for patologi, og justerer videre behandling deretter.
Om overgangen til pensjonisttilværelsen
❓ Hvordan føles det å gå fra en travel forsker- og klinikerhverdag til pensjonistlivet?
– Jeg har en 35% forskerstilling, men en så lav stillingsbrøk er jeg foreløpig ikke nede på, da jeg har en god del prosjekter som det er veldig godt å få bedre tid til å få jobbet med.
– Det blir nok en god del prosjekter de nærmeste årene fremover også. Men en fantastisk fordel med å være pensjonist er den fleksibilitet det gir i hverdagen til også å gjøre andre ting.
❓ Har du planer om å fortsette med forskning eller undervisning på noe nivå?
– Forskning fortsetter jeg med i alle fall i noen år framover. Jeg kommer også til å fortsette med å undervise på kurs, spesielt i ultralyd, der jeg er i mange år har vært invitert til en rekke land som i økende grad tar i bruk ultralyd i revmatologien.
– I tillegg er jeg interessert i smerte, og har i rundt 15 år undervist fibromyalgi-pasienter i denne sykdommen. Nå skjer det stadig mer på smerte-fronten, og jeg ønsker å fortsette å samle kunnskap og formidle dette videre.
❓ Hva vil du savne mest – og minst – fra arbeidslivet?
– Jeg savner det daglige, hyggelige miljøet blant leger, sykepleiere og andre på revmatologisk avdeling, men det er også bare hyggelige forskerkolleger som jeg treffer mer nå som deltidsforsker. Minst savner jeg å måtte jobbe med klokken som sjef for de polikliniske konsultasjonene på poliklinikken.
Om fremtiden for revmatologien
❓ Hva mener du er de største utfordringene og mulighetene for norsk revmatologi i årene som kommer?
– Jeg ser svært lyst på fremtiden som revmatolog; vi har et fag der det i økende grad blir effektive medisiner for å dempe/kurere inflammasjonen, noe som er svært motiverende for klinikere.
– I tillegg har vi blant annet svært sensitiv bildediagnostikk som gjør at det er mulig å stille diagnoser tidlig. I onkologien tas biopsi for å avgjøre behandling. Håpet er at vi også i revmatologien kan bidra med ultralydveiledet biopsi og at vi får basalforskere/patologer som så kan studere biopsien for å informere om hva som er beste type medikamentell behandling.
– Med tanke på rekruttering har vi et fag der vakt-arbeidet er passe slitsomt, noe som nok er tiltrekkende på mange yngre. I tillegg er det mange spennende faglige utfordringer og hyggelige pasienter.
❓ Hvis du kunne gi ett råd til helsemyndighetene, hva ville det være?
– I fjellvettreglene står det: Lytt til erfarne fjellfolk! Jeg synes det samme burde gjelde politiske avgjørelser innen helse; Lytt til erfarne fagfolk! De som står nærmest feltet, har beste mulighet til å se forbedringer i helsevesenet.
