ReMonit

Digital hjemmeoppfølging av pasienter med spondyloartritt

Prosjektledere

Fysioterapeut | PhD

Professor Nina Østerås

Postdok

Spesialist i revmatologi | PhD

Inger Jorid Berg

PhD stipendiat

Fysioterapeut

Emil Eirik Kvernberg Thomassen

OM PROSJEKTET

Spondyloartritt er en alvorlig, kronisk, revmatisk leddsykdom som krever livslang oppfølging i spesialisthelsetjenesten. Formålet med denne tre-armede randomiserte, kontrollerte studien var å undersøke om to nye modeller for oppfølging er like bra som dagens oppfølging med regelmessig fysisk oppmøte på poliklinikken i forhold til å beholde lav sykdomsaktivitet over tid.

Erfaringer og resultater fra denne studien kan endre hvordan pasienter med spondyloartritt følges opp av spesialisthelsetjenesten i fremtiden.

HVEM KUNNE VÆRE MED?

Pasienter i alderen 18 år og eldre med diagnosen spondyloartritt ved Diakonhjemmet sykehus ble rekruttert dersom de oppfylte inklusjonskriteriene som blant annet var lav sykdomsaktivitet og stabil medikamentell behandling siste seks måneder.

Rekruttering av deltagere til studien er avsluttet.

HVA INNEBAR STUDIEN?

Alle studiedeltagerne møtte til legetime ved studiestart og ved avslutning av studien etter 18 måneder. Deltagerne i kontrollgruppen fikk oppfølging med fysiske kontrolltimer på sykehuset hver 6.måned, i tråd med gjeldede rutine da studien startet i 2021. Deltakerne i de to intervensjonsgruppene ble derimot ikke bli satt opp til planlagte kontrolltimer i løpet av studien.

Den ene intervensjonsgruppen mottok digital hjemmeoppfølging via en app, der de månedlig rapporterte om sine symptomer. En sykepleier tok kontakt dersom rapporteringen indikerte en forverring av sykdommen, og pasienten ble tilbudt vurdering på sykehuset dersom de ønsket dette.

Den andre intervensjonsgruppen hadde en pasientstyrt oppfølging og ble ikke bli satt opp til faste kontrolltimer.

Deltakerne i alle tre gruppene ble instruert i å ta kontakt med helsepersonell ved sykehuset dersom de opplevde en betydelig forverring av plager og ønsket en vurdering av sykdommen ved helsepersonell.

I løpet av studien besvarte pasientene standardiserte spørreskjema hver 6. måned på angående symptomer og funksjon. De rapporterte også om de var tilfredshet med oppfølgingen, om medikamentbruk og eventuelle uønskede medisinske hendelser. CRP ble målt jevnlig i løpet av studien. Vi har også hentet data fra fire nasjonale registre for helsetjenesteforbruk, medikamentbruk og sykefravær for å undersøke kostnad-nytte effekter av de forskjellige oppfølgingene.

Resultater fra studien

Både digital hjemmeoppfølging og pasientstyrt oppfølging viste seg like bra for pasientene som tradisjonell oppfølging med regelmessige kontroller. Det ble ikke registrert noen tydelige forskjeller i sykdomsaktivitet, funksjon eller medikamentbruk mellom de tre oppfølgingsmodellene. Pasientene var tilfredse med oppfølgingen, uavhengig av hvilken modell de deltok i. Det ble heller ikke observert forskjeller i medisinske hendelser.

I dybdeintervjuer med pasienter med nye oppfølgingsmodeller, kom det frem at det fantes bekymringer for teknologisvikt, og mange pasienter uttrykte et ønske om å ha personlig kontakt med en behandler fra tid til annen. Samtidig rapporterte pasientene om økt medbestemmelse, mer fleksibilitet og bedre forståelse av egen sykdom.

Pasienter med pasientstyrt oppfølging hadde minst oppfølging av helsepersonell i studien. Det vil si at de hadde lite behov for kontrolltimer og hadde færrest telefonsamtaler med helsepersonell. Gruppen med digital hjemmeoppfølging hadde også lite behov for kontrolltimer sammenlignet med gruppen med tradisjonelle, regelmessige kontrolltimer. Det var flest korte telefonsamtaler i den digitale gruppen hvor mange av samtalene ble initiert av helsepersonell basert på pasientenes rapporter i appen.

Studien viser at nye oppfølgingsmodeller kan spare pasienter for tid, samtidig som de frigjør ressurser for helsepersonell til å fokusere på pasienter med mer alvorlige sykdommer. De nye modellene kan være gode alternativer for oppfølging av personer med kroniske sykdommer i stabil fase. Studien har gitt viktig kunnskap for å kunne møte pasientene med mer fleksible, persontilpassede og effektive modeller for å følge opp kroniske sykdom